Sagelva er 2,3 kilometer lang innenfor Skedsmo kommunes grense. Den har sine hovedkilder i Elvåga og Losbyvassdraget som ligger i Østmarka. Derfra renner elva gjennom Lørenskog, der den heter Fjellhamarelva, inn i Skedsmo ved Fjellhamarveien, videre gjennom Sagdalen før den munner ut i Nitelva. Innenfor Skedsmo har elva et totalt fall på 45 meter som er fordelt på flere mindre fossefall. Langs hele vassdraget er det registrert navn på i alt 49 sagbruk. Tettest lå sagbrukene i Sagelva der det i første halvdel av 1800-tallet på det meste fantes 30 sagbruk og fem møller. Da vannsagene ble fortrengt av dampdrevne sagbruk fra omkring 1860, ble det etter hvert opprettet annen industri i Sagdalen og i Strømmen som utviklet seg til et tettsted.

 Skjervaosen

Utløpet av Sagelva i 1910. Skjærvasaga til høyre

 

Navnet Sagelva

 Elva har hatt flere navn. I middelalderkilder finnes navnet Skjærva og i senere kilder Saugdøla. I kilder knyttet til sagbruks- og mølledriften brukes navnet Sagelva. I 2009 benytter mange navnet Sagdalselva etter dalen den renner gjennom. Langs Strømmens Værksted ble den i mange år kalt Verkstedelva, eller Værsteælva på dialekt. Dette navnet gikk nokså raskt ut av bruk da Strømmens Værksted fikk nye eiere.

 

Sagelvas industrihistorie

 Vannføringen i elva har drevet møller siden middelalderen og oppgangssager fra omkring 1520. Gårdene Stalsberg, Bråte, Ryen og Vestby hadde vannrettighetene i elva, og gårdeierne satte opp gårdskverner og bondesager eller bygdesager her. Store deler av trelasten ble fra 1570-åra fraktet til Christiania og eksportert til flere europeiske land. Dermed økte virksomheten, og vannsagene masseproduserte trelast. Sagbrukene langs Sagelva representerte dermed en viktig protoindustriell (førindustriell) virksomhet lenge før det egentlige industrielle gjennombruddet kom.

 

Sagbrukene_langs_Sagelva_1854

 

Krise i sagbruksindustrien

 

Det oppstod en krise i sagbruksnæringen i 1670- og 1680-åra. Grunnen var for stor produksjon i forhold til etterspørselen, og derav fulgte synkende priser og lav lønnsomhet. På denne tida fantes det 20 sagbruk langs Sagelva. Myndighetene, de store sagbrukseierne og trelasteksportørene slo seg sammen for å løse sagbrukskrisen, og samarbeidet mellom dem førte til sagbruksprivilegiene av 1688. Loven sa at et stort antall sagbruk ikke skulle sage for eksport, men kunne fortsette som bygdesager for å dekke det lokale trelastbehovet.

 

Myndighetenes offisielle argument for inngrepet i næringen var frykt for avskoging, men argumentet hadde ikke sammenheng med virkeligheten. Det reelle motivet var frykt for at en ny overproduksjon skulle oppstå. De kongelige privilegiene medførte at byborgere nå overtok driften av sagbrukene i Sagelva. Bøndenes kapitalmangel til nye investeringer, til mer effektiv drift og dermed enda høyere transportkostnader gjorde at de var dømt til å tape kampen mot byborgerne som hadde kongen som medspiller, og som så økte inntekter i trelasttollen. Alle gårdene og sagbrukene langs elva kom i hendene på de største trelasteksportørene.

 

 

Sagbrukene i Sagelva fikk fortsette

 

I 1680 var det 20 sager ved Sagelva, og da sagbruksprivilegiene ble innført, fikk alle sagene fortsette sin produksjon for eksport. Av de 213 sagene på Romerike fikk 97 sager privilegium. Sagelva forble dermed ett av tyngdepunktene i sagbruksindustrien på Romerike, og en hovedgrunn var at stedet lå sentralt til for de rike borgerne i Christiania.

 

Sagbruksarbeiderne var husmenn

Folketellingen 1801 viser at det lå 72 husmannsplasser med jord under de fire gårdene, mange av disse kunne nok like gjerne kalles sagmester- eller møllerboliger. På 64 av dem bodde det sagmestre og sagdrenger, fem av plassene var utleid til møllere, to til smeder og en til en sagbygger. Alle hadde arbeidsplikt på gårdene, plassene gav dem mat og bolig og arbeidet på sagbrukene sørget for inntektsgivende arbeid. Sagbrukene var sesongdrevet, og mellom sesongene jobbet husmannen på plassen og på gården. Arbeidsordningen ga stabil arbeidskraft for sageieren, og for husmannen ga sagbruksarbeidet en sikker pengeinntekt.

Hver sag hadde en sagmester og en til to sagdrenger, og de sto for alt arbeidet ved sagbruket. Tømmeret ble dratt i land fra Nitelva ved hjelp av hester og transportert videre på vinterføre opp Sagdalen til sagbrukene. Denne tømmertransporten ble organisert av bøndene, men sannsynligvis var det husmennene som utførte jobben. Fra sagbrukene ble trelasten fraktet på vinterføre av plankekjørerne til Christiania

 

Trelasttransporten

Bøndene stod for trelasttransporten fra sagbrukene til Christiania. Siden det meste av denne transporten fra Romerike gikk gjennom Skedsmo, kunne det bli en sammenhengende kø fra Strømmen til Christiania. Transporten forutsatte et betydelig større hestehold enn jordbruket krevde. Myndighetene klaget likevel over at hestebruken i trelastnæringen gikk ut over jordbruket. Plankekjøringa ga betydelig inntekter for bøndene, og var derfor et naturlig valg for dem. Kjøringen ga dessuten et stort bidrag til næringsgrunnlaget på Romerike. Da veiene ble utbedret i 1840-årene, ble det også kjørt trelast i sommerhalvåret.

 

Jernbanen overtok trelasttransporten

For å lette på trelasttransporten mellom Romerike og hovedstaden ble det på slutten av 1700 og i første halvdel av 1800 utarbeidet planer for kanalprosjekter mellom Romerike og Christiania, men ingen ble påbegynt. Jernbanen løste transportproblemene. Da Hovedbanen kom i 1854, ble det fraktet trelast på hele strekningen fra Eidsvoll til Kristiania. Fra Strømmen stasjon som ble åpnet i 1852, ble det lagt sidespor til sagbrukene langs Sagelva.

Da sagbruksprivilegiene ble opphevet i 1860, sto det første dampsagbruket klar til bruk ved Nitelva der Lillestrøm ble til. Lokaliseringen av sagbruksvirksomheten kunne nå endres fordi sagbrukene ikke lenger trengte å bli drevet av fossekraft. Sagbruksprivilegiene og dampmaskinen førte til at alle de 30 sagbrukene langs Sagelva ble borte, og virksomheten ble flyttet til Lillestrøm. En over 300 års vannsagepoke var over. Tømmeret ble nå tatt inn i sagbruket rett fra elva, planker og bord ble lastet direkte på jernbanevogner og plankekjøringen opphørte. Samtidig ble transportomkostningene kraftig redusert.

 

Ny industri fra 1870-åra

Ny industriell virksomhet av ulik størrelse ved og i nærheten av Sagdalen ble etablert her da vannsagepoken var slutt. Fra omkring 1875 innledet bedriftene her den moderne industriperioden ved Sagelva og i Strømmen.

 Braate_moelle_og_sag

 Strømmen Trævarefabrik kjøpte Braate mølle og sag i 1884.

 

De største bedriftene ved Sagelva har fra 1875 vært disse: Strømmens Værksted, Strømmen Trævarefabrik, Gisledal Uldvarefabrik, Gisledal mølle, Norsk Høvljernfabrik, Oluf A. Martins Møbelindustri A/S. Videre nevnes Strømmen Møbelsnekkeri, Ødegård & Raasoks bakeri, Lefsebakeriet, Den Norske Sagbladfabrikk, Elektroentreprenør Nils Nilsen AS og Elektroplast AS/Ano-Form AS. Ryen Fabrikker var en overbygning for flere andre virksomheter: Gisledal mølle, Grammofonplatefabrikken, Egonova Kosmetikk, Barberbladfabrikken, Tavlekrittfabrikken og Hesteskosmia.

I tillegg fantes virksomheter som handelsmenn, sydame, racketfabrikk, tekstilindustri, frisørsalong, garveri, vaskeri, produksjon av skismurning og lakkeringsverksted.

Av bedrifter i Sagelvas nærhet nevnes Vestby skifabrikk, Olai Westby skifabrikk, Kr. Tveiten Ski- og Trævarefabrik, Strømmens Bygningssnekkeri og Østlandske Møbelfabrikk A/S.

De fleste av disse bedriftene er i dag nedlagt eller fusjonert.

 Gisledal2

 Gisledal Mølle i 1920-åra

 

Noen årstall knyttet til Sagelva

  • Middelalderen: Mølledrift i Gisledal under Stalsberg.
  • Omkring 1520: De første vannsagene ble bygd. Dette var bondesager for gårdene Stalsberg, Bråte, Ryen og Vestby som hadde vannrettighetene i elva.
  • 1622: Borgerskapet fikk enerett til trelasthandel i Norge, og de tok etter hvert over gårdene, vannfallrettighetene og bygde større sagbruk i Sagelva.
  • 1670- og 1680-åra: Krise i trelastnæringen. Sagbruksprivilegier og sagkvoter ble innført.
  • 1760: Saugdalen Brugsskole etablert som den første fastskolen i både Skedsmo prestegjeld og Akershus amt.
  • 1852: Strømmen stasjon åpnet som den første i landet utenfor hovedstaden.
  • 1854: Norsk Hovedjernbane åpnet til Eidsvoll. Brukseierne fikk sidespor i 1853. Plankekjøringen med hest tok slutt.
  • 1860: Sagbruksprivilegiene ble avskaffet. Dampmaskinen konkurrerte ut vannsagene. Nye dampsager ble oppført i Lillestrøm.
  • 1873: Strømmens Værksted ble etablert.
  • 1884: Strømmen Trævarefabrik etablert.
  • 1888: Gisledal Uldvarefabrik etablert.
  • 1892-: Vannverk for Lillestrøm hentet vann fra Tårnfallet (Øvre mølledam ovenfor Gisledal mølle).
  • 1907: Gisledal mølle oppført.
  • 1908: Åmotdammen blir drikkevann for Lillestrøm og Strømmen. Dette førte til mindre vannføring i Wittenbergbekken og dermed Sagelva.
  • 1919: Strømmen Trævarefabrik ødelagt etter en storbrann som også la Søndre Stalsberg i ruiner.
  • 1924: Norsk Høvljernfabrik opprettet.
  • 1927: Skjærvasaga nedlagt.
  • 1929: Strømmen Trævarefabrik nedlagt etter konkurs.
  • 1930: Strømmens Bygningssnekkeri opprettet.
  • 1935: Grammofonplatefabrikken opprettet av Knut H. Ryen.
  • 1940: Barberbladfabrikken opprettet av Knut H. Ryen.
  • 1941: Oluf A. Martins Møbelindustri A/S opprettet.
  • 1950: Deler av Losbyvassdraget blir drikkevann. Dette førte til mindre vannføring i Sagelva.
  • 1972: RA2 ble etablert, og kloakken ble fjernet fra Sagelva og ført til renseanlegget under fjellet ved Strandveien.
  • 1995: De første planene for miljø- og historiepark langs Sagelva lanseres.
  • 2002: Sagelvas Venner opprettet. Se http://sagelvasvenner.org
  • 2002: Kommunen vedtok planen for Sagelva miljø- og historiepark.
  • 2007: Møllesteinsmonumentet reist i Mølleparken, hundreårsminne for Gisledal mølle.
  • 2008: Sagstien åpnet. Sagelvas Venner tildelt Skedsmo kommunes pris for godt bygnings- og utemiljø.
  • 2009: Strømmensaga innviet. Oppgangssag i 1700-talls utgave.
  • 2012: Siste del av Sagstien forbi Strømmen Strorsenter innviet.