Sagelva er siste del av vassdraget som har sitt utspring i Østmarka. Vassdraget kalles Sagelva fra Skedsmo kommunegrense mot Lørenskog til der den renner ut i Nitelva ved Skjærvagapet.

Oppgangssager
Det er mange fossefall i vassdraget, og allerede på midten av 1500-tallet ble vannkraften utnyttet til sagdrift. Det ble bygd demninger ved fossefallet, og fra disse dammene ble vannet ledet ut på trerenner som førte fram til et vasshjul. Vannkraften drev hjulet rundt, og ved hjelp av akslinger ble kraften utnyttet til å trekke et sagblad opp og ned. Sagtennene på bladet vendte ned, og mens saga gikk opp og ned, ble tømmerstokken skjøvet mot sagbladet. Sagene langs Sagelva var flomsager. De var i bruk vår og høst, når det var sterk vannføring i elva.



Fra bondesag til industri
Det var fire gårder på Strømmen som hadde rettighetene til fossefallene langs elva. Gårdene var Bråte, Stalsberg, Vestby og Ryen. Sagdriften førte til at skogene ble snauhogd, og staten innførte restriksjoner i 1688. Trelastnæringen vokste raskt på Østlandet, og ble snart den viktigste næringen ved siden av jordbruket Det var bøndene som hadde startet sagbruksdriften, men etter at næringen hadde blitt regulert, kastet embetsmenn og byborgere seg inn i kampen om rettighetene til sagbrukene, og fikk full kontroll over næringen. Bønder og husmenn ble benyttet som arbeidskraft.



Møller
Vannkraften ble ikke bare utnyttet til sagbruksdrift. Det lå også møller langs elva. Den mest kjente var Gisledal mølle som var i drift helt frem til 1960-tallet.



Sagmesterboliger
Det var husmenn under de fire gårdene som hadde ansvaret for sagbruksdriften. Husmannsplassene ble derfor kalt sagmesterboliger. De mest kjente i Sagdalen var Ryenfjeldet, Gautbakken og Tårnet. I perioder var det døgndrift på sagbrukene. Sagmesteren hadde hjelp av nattdreng, og det ble arbeidet i to skift. Arbeidsforholdene har neppe vært særlig gode, i trekkfulle hus langs elva.



Plankekjørerne
Sagbrukstida i Sagdalen er mest kjent for plankekjøringa. Hver vinter ble plankebordene kjørt inn til Christiania med hest. Plankekjørerne var bønder og husmenn fra Romerike. De tok inn hos sagmestrene i Sagdalen, og det sies at det kunne bo opp til 60-70 kjørere i hver sagmesterbolig. Plankekjørerne holdt til i stua, mens familien bodde på kjøkkenet og i kammerset.



Hvert kjørelag bestod av tre personer. To av disse kjørte plankelassene til Christiania, med hver sin hest, mens tredjemann var "hjemmeligger". Han hadde ansvar for å holde redskapen i orden, og legge på nytt lass.



Plankekjørerne startet fra Sagdalen ved midnattstider, for å være fremme i god tid før lagertomtene åpnet i Christiania. De kunne enten kjøre opp Brynhildsbakken (Sagdalsveien) og videre inn over Fjellhamarveien fra Strømmen Stasjon, og over Langtjernet (ved Kjenn) i Lørenskog og til Ellingsrud gård hvor de tok over på Gamle Strømsvei over Bakås. En annen mulighet var å følge Strømsveien (Gamle Strømsvei) fra starten.



I Sagdalen lå skjenkestuene tett i tett, og de hadde navn som Hoppestua, Hengpå og Klengpå. Her ble det solgt øl og sprit, ofte ulovlig.



Flekken skole
I Sagdalsveien 29 ligger gamle Flekken skole, som var bruksskole. Huset ble bygget i 1838, men allerede i 1760 ble den første skolebygningen i Skedsmo reist på dette stedet.



Fra vann til damp
Sagbrukstida i Sagdalen varte fra 1530 til 1860 årene. Det var vannkraften som avgjorde hvor sagene skulle ligge. Etter hvert ble det tungvint å frakte tømmer over Øyeren fra Fetsund lenser og fram til stranda langs Nitelva. Derfra måtte tømmeret fraktes med hest opp til sagene langs vassdraget. Deretter ble plankene fraktet inn til Christiania med hest.



Oppfinnelsen av dampmaskinen førte til to viktige forandringer. For det første kunne man bygge jernbane. Hovedbanen mellom Christiania og Eidsvoll ble åpnet i 1854, men allerede i 1852 ble banen åpnet til Strømmen. Et sidespor ble bygd fra Strømmen til Sagdalen. 



For det andre kunne dampmaskinen også brukes til å drive sagbrukene. Vannkraftens tid var forbi. De nye dampsagene ble bygd ved Nitelva, for da kunne tømmeret trekkes rett opp fra vannet. Slik vokste Lillestrøm opp som et nytt tettsted i Skedsmo kommune.