Så tidlig som på 1 500-tallet har tømmerhandelen langs Sagelva spilt en betydelig rolle. Før vannsagenes tid foregikk det transport av trelast til Oslo fra Strømmen. Det var særlig bjelker og huggenbord som ble fraktet til byen. Rundt 1550-årene kom virksomheten ved oppgangssagene i full gang og plankekjøringen tok til. Da ble det om og gjøre å skaffe trelast til Oslo fra skogdistriktene langs Glommavassdraget. Samlingsstedet for tømmeret var Øyeren og det var enkelt å fløte tømmeret til sagene i Strømmen, som var korteste vei til Oslo for plankekjøreren.

Denne kjøringen tiltok og avtok etter som trelastprisene steg og sank. Så snart gode tider var i anmarsj ble det spurt i bygdene, nå var det penger å tjene og jordbruket fikk skjøtte seg selv en tid. Da var det å lage i stand kjøredoning, lesse på et godt høylass og pakke matkiste. De kom fra mange kanter, Opplandene, Hadeland, Odalen, Østfold og bygdene rundt i Romerike. I sagbrukenes stuer var det herberge til mange plankekjørere og ellers på gårdene rundt omkring.

Det var streng justis for den som vågde å være langfingret. Da kjøringen var på det livligste, var det et yrende liv i stuene hvor plankekjørerne holdt til. Det var steder hvor det bodde 60 til 80 kjørere. På Lille Strøm gard kunne det være opp til 150 hester med kjørere. I sagmesterstua på Stubberud bodde det mannskap til 30 - 40 hester. Staller av bakhun var satt opp rundt omkring.

I rommet hvor kjørerne holdt til, var det laget køyer ved veggene eller det var en hjall under taket. På gulvet sto matkister og skrepper, så det omtrent var uråd å gå over gulvet. Det bord de hadde ga plass til kortspill og brennevinsflasker. De brukte også matkistene til kortspill og spisebord. Tyristikkene som lyste opp i stuene oste kraftig, i tillegg til lukter som svette, våte klær, brennevin, stekt flesk, nysmørt seletøy og hest. På kvelder vinterstid, når det var for kaldt å stå ute å reparere skoene på hesten ble den tatt inn i stua og reparert til neste arbeidsdag. Det ble som rimelig er - en kvalm innestengt lukt stuene. Det var drikk, banning, kortspill, simpelt snakk og slagsmål, prat om dagens bedrifter, om hestene, kjøringen, priser, planker, om grossereren, høkeren, opplevelser på veien, bevertningsstedene, nye skrøner og vitser ble fortalt. Hver enkelt matte passe godt på sine eiendeler. Det var streng justis for den som vågde a være langfingret.

Fra rettsprotokollen kan en lese at det mang en gang gikk ganske vilt for seg også ved sagene mellom plankekjørere, sagmester og sageiere. Det ble brukt sterke ord og det endte ofte i slagsmål. I en rettssak fra 1663 star det: Anders Olsen fra Eidskog stevnet Thosten, sagmester ved Stalsberg, fordi han stakk han i armen med en kniv. Dette var i Thostens eget hus. Thosten påstod imidlertid at Anders Olsen overfalt han så han måtte verge seg, og Anders skjelte hans kone for en sladdertaske. De stridende ble forlikte.

Vi tar med to viser som plankekjørerne sang: Jeg går og stanker og bærer planker - for kammerherre Anker for litt brennevin og litt øl og litt kobber og litt sølv...

Blant gamle strømlinger ble Peder Ankers navn ofte nevnt, han var en gavmild og grei arbeidsherre. En arbeider som gikk og bar planker og sang denne sangen fikk fem daler av Anker da han kom smilende forbi.

En annen vise var: Skjærvasaga, Skjærvasaga er ei gammal sag - somme ganger går a, somme ganger står a - Skjærvasaga, Skjærvasaga er ei gammal sag. (Gubben Noa)